Herming som læringsstrategi

Det er jo egentlig så selvfølgelig at det nesten blir usynlig, at barn observerer og hermer etter de rundt seg. Men er dette noe vi legger til rette for og benytter oss av, som en verdifull kilde til læring?

Her om dagen satt vi ute i morgensola og leste, skrev og drakk kaffe. Etter at vi hadde sittet der en stund kom huseierens seksårige datter ut på verandaen, omtrent femten meter fra der vi satt. Hun hadde med seg en liten stol, bok og blyant, og satte seg ned for å skrive eller tegne. Jeg har aldri sett henne sitte der og gjøre dette før, så jeg er ganske trygg på at hun gjorde dette i en slags ubevisst herming etter vår oppførsel.

Se for deg et vanlig montessoriklasserom. Et grunnelement her er en eller annen form for aldersblanding, minst tre årstrinn i samme rom, og man unngår å dele klassen inn i trinngrupper. Barna driver med forskjellige ting, forskjellige fag og tema, til enhver tid, og det er veldig sjelden at hele gruppen samles til felles presentasjoner, annet enn til høytlesning, noen gruppesamtaler, praktisk informasjon og slikt. Jeg vil påstå at ethvert slikt klasserom er fullt av fine historier, noen ganger observert av de voksne, men ofte ikke, om hvordan barn observerer og imiterer hverandre. Vi har antakeligvis alle sett det samme når vi har observert i forskjellige montessoriklasserom, og jeg mener at en av de store styrkene til montessoripedagogikken er at den fokuserer på viktigheten av slik læring, og legger til rette for den…..

search previous next tag category expand menu location phone mail time cart zoom edit close