Pedagogikken
Maria Montessoris pedagogikk springer ut fra en grunnleggende respekt for barnet som et selvstendig menneske. Hun så barnet som en aktiv deltaker i samfunnet, et individ som både fortjener og trenger å bli tatt på alvor. Respekt handler ikke bare om mellommenneskelige relasjoner, men også om forholdet til naturen og miljøet.
Gjennom omfattende studier av barns utvikling identifiserte Montessori ulike faser der barn viser særlig interesse eller mottakelighet for bestemte typer læring. Disse periodene, omtalt som «sensitive perioder», varierer i varighet og tidspunkt, men er avgjørende for å forstå hvordan vi best kan støtte hvert enkelt barn. Når et barn befinner seg i en slik fase, skal læringen være tilgjengelig og tilpasset. Det innebærer at undervisningen må være individuelt lagt opp, og læreren fungerer som veileder og inspirator i et nøye tilrettelagt læringsmiljø.
Montessoriklasserommet skiller seg tydelig fra tradisjonelle skolemiljøer. Her finnes ikke rekker av pulter, eller tavle som sentrum. I stedet arbeider barna alene eller i grupper, ved bord, på arbeidsmatter på gulvet eller der materiellet krever det. De bruker spesielt utviklet konkret materiell som bygger videre på tidligere erfaringer og forbereder barnet på å forstå stadig mer abstrakte begreper. Materiellet finnes i begrenset antall for å lære barna ansvar, hensyn, turtaking, orden, og for å utvikle eksekutiv funksjoner. Etter bruk skal alt settes tilbake på riktig plass og i god stand.
Aldersblandede grupper er et kjennetegn ved montessoripedagogikken. Montessori mente at skolen bør gjenspeile virkeligheten, der mennesker i ulike aldre lever og arbeider sammen. I slike grupper lærer barna naturlig av hverandre, og dette skaper et miljø preget av samarbeid, ansvar og ro.
Selvtillit og tro på egne evner er sentralt i barnets utvikling. Derfor lages det individuelle planer i samarbeid med barnet, og læringen skjer uten konkurranse eller sammenligning mellom elever. Hvert barn får tid og støtte til å jobbe i sitt eget tempo og med sine egne interesser. Dagen er ikke delt inn i faste skoletimer; barn får arbeide så lenge de trenger for å fordype seg, noe som styrker konsentrasjon og indre motivasjon.
Den disiplinen som kjennetegner montessoribarn kommer ikke fra ytre kontroll, men fra et nøye forberedt miljø og systematisk arbeid fra lærerne. Å være montessorilærer krever derfor en montessoriutdanning og et bevisst, faglig fundament.
På ungdomstrinnet møter vi elever i en ny fase av utviklingen. Tiden mellom 12 og 18 år regnes som starten på voksenlivet, og pedagogikken tilpasses dette. Undervisningen vektlegger selvstendig arbeid, komplekse og abstrakte oppgaver, aldersblanding, samt aktiviteter som forbereder ungdommene på voksenverdenen, som elevbedrifter, praksis og samarbeid med lokalt arbeidsliv.
Et livssyn preget av respekt og samspill – «cosmic education»
I en verden der mennesker med ulik bakgrunn møtes daglig, blir Montessoris syn på mangfold og fellesskap stadig mer aktuelt. Ifølge Montessori henger alt liv i universet sammen i et nett av relasjoner. Dette synet fremmer en forståelse av ansvar, etikk og omsorg – både for mennesker og for naturen. Respekten for ulike kulturer, verdier og trosretninger står sentralt, og målet om fred går som en rød tråd gjennom hele pedagogikken. Montessori mente at virkelig fred starter med barna.
I et miljø bygget på disse prinsippene utvikler barn konsentrasjon, selvdisiplin, trygghet, tillit og respekt for andre. De voksne som arbeider etter Montessoris filosofi utvikler samtidig ydmykhet, innsikt og fleksibilitet.
En montessoriskole skal gi elevene mulighet til å:
- utvikle kreativitet
- følge egne interesser og engasjement
- arbeide uavbrutt og i eget tempo
- finne løsninger og ideer selv, og styrke selvstendighet
- dele innsikter, oppdagelser og læring med andre